Lagring av CO2 i undergrunnen er en relativt ny ide. Slik kan CO2 holdes borte fra atmosfæren og bidraget til klimaendringer reduseres.
Et stort og moderne naturgassfyrt kraftanlegg kan vanligvis produsere en million tonn CO2 per år, samtidig som det slipper ut 1/1000 så mye nitrogenoksid, som forårsaker sur nedbør.
Et kullfyrt kraftanlegg av samme størrelse vil normalt slippe ut 2,5 ganger så mye CO2 og en enda større komponent nitrogenoksider.
Selv om lagring av CO2 fra forbrenning eller kjemiske prosesser i geologiske formasjoner er en relativt ny ide, er prosessen kjent fra flere tiår tilbake i oljebransjen. Denne typen lagring bidrar til å holde CO2 borte fra atmosfæren og reduserer dermed bidraget til klimaendringer.
CO2-lagring kalles ofte CO2-fangst og -lagring eller karbonfangst og -lagring, med forkortelsen CCS (Carbon Capture and Storage).
CO2 på dagsorden
Hovedemnet på dagsorden til myndigheter og miljøorganisasjoner når det gjelder CCS er å sikre forsvarlig geologisk lagring på lang sikt. Industrien og forskningsinstitusjoner har tatt denne utfordringen og omfattende forskning og utvikling er utført de siste 15 årene.
Hovedfokuset til bransjer som er i stand til å iverksette CCS er å redusere kostnadene for denne teknologien, og få langsiktige, stabile rammer som fremmer bruk av slik teknologi.
StatoilHydro er en pioner innen CCS. Gjennom Sleipner CO2-prosjektet startet vi, som første selskap, lagring av CO2 i en geologisk formasjon av klimaendringsårsaker fra 1996.
