Sleipner Vest 

Under planleggingen var det en utfordring å gjøre prosessutstyret så kompakt at det kunne få plass på en plattform midt i Nordsjøen, 250 kilometer fra land.

Ekstra kostnader i forbindelse med kompresjon og injeksjon av CO2 ble ca. 100 millioner USD.

Til nå er det lagret åtte millioner tonn CO2. Den underjordiske spredningen av CO2-gassen er blitt kartlagt i ulike forskningsprosjekt som delvis er finansiert av Den europeiske union (EU).

Historikk

I 1990 var det Statoil-opererte gass/kondensatfeltet Sleipner Vest i Nordsjøen på planleggingsstadiet. Tester viste at naturgassen i reservoaret inneholdt ca. 9 % CO2. Det var over kundenes krav, og CO2-innholdet måtte derfor reduseres.

I 1991 innførte norske myndigheter en CO2-avgift som et tiltak for å redusere utslippene til havs. Nå er avgiften ca. 50 USD pr. tonn.

Denne avgiften var en av årsakene til Statoils planer om å skille ut CO2-gassen til havs og injisere den i dypereliggende geologiske lag under Sleipner-plattformen.

I det geologiske laget vil CO2-gassen bli lagret, antakelig i tusenvis av år. Laget inneholder porøs sandstein fylt med saltvann, og kalles Utsira-formasjonen.  CO2-gassen stenges inne under et 800 meter tykt lag av takbergarter og   skal  derfor ikke kunne sive ut i atmosfæren.

De andre lisenshaverne på Sleipner støttet idéen. Metoden ville bety en årlig reduksjon i CO2-utslippene på nesten en million tonn, eller grovt regnet 3 % av Norges samlede CO2-utslipp i 1990.

Feltet ble satt i drift i oktober 1996. Verdens første CO2-fangstanlegg var operativt, sammen med verdens første prosjekt for CO2-lagring i et geologisk lag, 1000 meter under havbunnen.