Et teknologisk eventyr 

En av fire undervannsinstallasjoner på Ormen Lange-feltet. 

(Foto: StatoilHydro)

Hydro kartla store deler av havbunnen med en detaljgrad på opptil 10 centimeter. Det ble tatt i bruk en selvgående, ubemannet ubåt (AUV) og fjernstyrte roboter (ROV) med avanserte sensorer, som ga et nøyaktig bilde av hvilke hindringer på havbunnen som måtte forseres.

Undervannsgravemaskinen Spider.

Havbunnen måtte bearbeides med stor grad av presisjon for å sikre at rørene ble liggende komfortabelt nede i dypet. Til dette arbeidet brukte teamet en fjernstyrt undersjøisk gravemaskin, Nexans Spider, som ennå ikke fantes da prosjektet ble planlagt.

En stor del av oppgaven var å utvikle helt ny teknologi til prosjektet. Spider’n har understellet fra en skogsmaskin som brukes i alpene. I grabben sitter kraftige dyser som spyler vann under høyt trykk ned i leiren som havbunnen består av. Den ble fjernstyrt fra et følgeskip, som befant seg mellom 500 og 800 meter over gravingen nede i dypet.

Mudderet som ble spylt løs skapte nær null sikt og gjorde det vanskelig å overvåke utgravingen via kameraer festet til rammen – og bevege maskinen hårfint mellom topper og daler i den bratte forkastningen. Prosjektet tok i bruk to Spidere og lyktes med å grave grøftene som trengtes til de 30-tommers rørledningene.

Men også andre deler av rørtraseen bød på utfordringer. De første 33 kilometerne fra landanlegget i Aukra og sørover mot Easington går gjennom Bjørnsundet, som består av trange og svingete juv.

Opprinnelig var det faktisk ikke plass til å legge to 30 og en 42-tommers gassrør ved siden av hverandre gjennom de smale passasjene der nede. Derfor måtte det bygges bredere leier for rørene. Store mengder stein ble fraktet fra Bergenstraktene og dumpet langs den planlagte ruten gjennom Bjørnsundet. Og steinene landet akkurat der de skulle, med en presisjon på få centimeter. 

En annen krevende utfordring var de kalde vannmassene. I dypet har vannet temperaturer på ned mot – 1,2 grader. Det betyr at brønn-strømmen, som består av gass, kondensat og vann, ikke uten videre kan transporteres gjennom rørene uten at det oppstår fare for at det danner seg hydrater og isplugger. Disse vil kunne tette rørene og stanse produksjonen.

Så undervannsteamet hans gikk igang med å designe og bygge verdens største kjølevæskeanlegg for å hindre isdannelse. Systemet består av to rørledninger som bringer en glycol-basert væske ut til feltet, der den injiseres inn i gasstrømmen. På land separeres kjølevæsken ut fra brønnstrømmen og føres tilbake inn i systemet. Med dette systemet regnes faren for isdannelse som svært liten.