Ordfører Aud Mork mellom ekteparet Asbjørg og Bjørn Jensen, som tidligere holdt hus der prosessanlegget står i dag.
Jeg trodde ikke gassen kom til Aukra før jeg hørte det på radioen, forteller Asbjørg Jensen. Det hadde vært et ulidelig spennende oppløp. Ikke bare fordi det dreide seg om en ny giv for økonomi og næringsliv på øya. Men også fordi det dreide seg om hjemmet vårt.
Sommeren før hadde representanter for kommunen og partnerskapet i Ormen Lange kommet på besøk til huset i den lille skogen ytterst på Nyhamna. Asbjørg og Bjørn hadde bodd der siden de bygde huset og den vesle hagen for nøyaktig 30 år siden. Nå fikk de vite at om lisenseierne ble enige om å føre gassen til øya, ville mottaksanlegget bli liggende på tomta deres. Spørsmålet var om de var klare for å flytte.
Det var jo vemodig, forteller Asbjørg, etter så lang tid. Men vi hadde jo etter hvert også begynt å trekke på årene. En eller en annen gang måtte vi flytte på oss allikevel. Kanskje dette var anledningen. Vi skjønte jo med en gang at det ikke nyttet å stoppe utviklingen. Og det ønsket vi ikke heller. For dette var en viktig utbygging for Aukra.
Ordfører i Aukra, Aud Mork, forteller at baksiden av medaljen ved å motta gass fra Norges nest største gassfelt, var at noen familier måtte reise fra gard og grunn. For prosessanlegget ville legge beslag på området ute ved havet der det bodde til sammen 18 mennesker, fordelt på 11 bosteder. De fleste tok beskjeden om å flytte med ro, forteller hun. De oppfattet at kompensasjonen var forsvarlig og prosessen ryddig. For noen var det en ny start, en frisk giv.
Asbjørg og Bjørn Jensen fant seg et nybygd hus en liten snartur fra kommunesenteret på øya. De synes løsningen var heldig. Og har vært blant de mest interesserte i bygda i hva som foregår på byggetomta – spesielt på tomta ”deres.”
Jeg har ikke et vondt ord å si om Hydro, understreker Asbjørg. De har vært enestående. God informasjon, grundighet i saksbehandlingen og godt oppgjør ligger til grunn for den oppfatningen.
På varme sommerkvelder sitter de på terrassen sin. Og er det klart i været kan de se flammetårnet der ute, ikke så mange meterne fra der de holdt hus. Da mimrer de litt, til oppmerksomheten dreier mot det som skjer der ute i dag. Mot fremtiden. Og det er jo ikke lite.
Det er jo blitt er liten by der ute, sier Asbjørg.
