Hvert år siden 1996 har vi fanget 1 mill. tonn CO2 fra produksjonen av naturgass på Sleipner-feltet og lagret den i et akvifer mer enn 800 meter under havbunnen.
På Sleipner fanges CO2 med en konvensjonell aminprosess og lagres i geologiske lag.
Under planleggingen var det en utfordring å gjøre prosessutstyret så kompakt at det kunne få plass på en plattform midt i Nordsjøen, 250 kilometer fra land.
Ekstra kostnader i forbindelse med kompresjon og injeksjon av CO2 ble ca. 100 millioner amerikanske dollar.
Ved utgangen av 2007 er det lagret om lag 10 millioner tonn CO2. Den underjordiske spredningen av CO2-gassen er blitt kartlagt i ulike forskningsprosjekt, som delvis er finansiert av EU.
Det startet i 1990 med valg av konseptløsning på det Statoil-opererte gass- og kondensatfeltet Sleipner Vest i Nordsjøen, da dette var på planleggingsstadiet. Tester viste at naturgassen i reservoaret inneholdt ca. ni prosent CO2. Det var over kundenes krav, og CO2-innholdet måtte derfor reduseres.
I 1991 innførte norske myndigheter en CO2-avgift som et tiltak for å redusere utslippene til havs. Nå er avgiften ca. 50 dollar pr. tonn.
CO2-avgiften var en av årsakene til Statoils planer om å skille ut CO2-gassen til havs og injisere den i dypereliggende geologiske lag under Sleipner-plattformen.
I det geologiske laget vil CO2-gassen bli lagret, antakelig i tusenvis av år. Laget inneholder porøs sandstein fylt med saltvann, og kalles Utsira-formasjonen. CO2-gassen stenges inne under et 800 meter tykt lag av takbergarter og vil derfor ikke kunne sive ut i atmosfæren.
Utsira-reservoaret overvåkes kontinuerlig ved hjelp av seismikk, og det er utviklet omfattende modeller for beregning av hvordan CO2 beveger seg i reservoaret.
SINTEF og NTNU er involvert, i tillegg til flere internasjonale forskningsinstitusjoner. Det er publisert en rekke artikler basert på data fra Sleipner, og StatoilHydro har foreslått retningslinjer på hvordan CO2-lagring skal overvåkes rent juridisk. Disse forslagene ligger nå til behandling i EU.
