StatoilHydros virksomhet i Aserbajdsjan er blant selskapets tidligste og største utenlandssatsinger. I en overgangsøkonomi som i Aserbajdsjan møter olje- og gassindustrien særlige samfunnsmessige utfordringer for å sikre en langsiktig robust virksomhet.
Sammen med det nasjonale oljeselskapet SOCAR og andre internasjonale selskaper har Statoil arbeidet både industrielt og sosialt for å bygge et robust grunnlag for sine investeringer i Aserbajdsjan.
Utenlandsk kapital og moderne teknologi
Oppmuntret av utsiktene til betydelige olje- og gassinntekter satte landene rundt Kaspihavet tidlig på 1990-tallet i gang forhandlinger om konsesjoner og produksjonsdelingsavtaler med internasjonale oljeselskaper for å trekke til seg utenlandsk kapital og moderne teknologi.
Statoil inngikk i 1990 en samarbeidsavtale med BP kalt Statoil/BP-Alliansen. Gjennom leting og forretningsutvikling i spesifiserte deler av verden skulle alliansen utvikle ny forretning for selskapene.
I 1992 besluttet Statoil, i allianse med BP, å investere i Aserbajdsjan. I dag er StatoilHydro landets nest største utenlandske investor.
Vi har tre produksjonsdelingsavtaler og er partner i de to viktigste rørledningene som eksporterer olje og naturgass fra Aserbajdsjan og ut til markedene.
Azeri-Chirag-Gunashli (ACG)
De tre oljefeltene inneholder over 5,4 milliarder fat olje, 1,5 ganger så mye som Statfjord-feltet. Første fase ble satt i produksjon i 2005 og fase 2 i 2006. Fase 3 forventes satt i produksjon i 2008.
Det er i alt ti partnere. BP er operatør og StatoilHydros andel er på 8,65 prosent. Den samlede årlige produksjonen forventes å komme opp i over 1 million fat per dag i 2009. I 2006 utgjorde Statoils andel av produksjonen 35 000 fat per dag.
Shah Deniz
Shah Deniz er et gass- og kondensatfelt. StatoilHydro er en av syv partnere og eier 25,5 prosent av rettighetene. BP er operatør. Produksjonen fra Shah Deniz startet i desember 2006 og vil utgjøre 9 milliarder kubikkmeter per år når platåproduksjonen nås i 2009.
Alov-Araz-Sharg letelisens
StatoilHydro er partner og eier 15 prosent av rettighetene i en lisens for leting i prospektene Alov- Araz-Sharg. I 2002 ble det gjort tekniske vurderinger av dette lovende lisensområdet. Boringen av den første letebrønnen er imidlertid utsatt i påvente av at iranske og aserbajdsjanske myndigheter skal komme til enighet om grensesettingen i området.
Rørledningen Baku-Tbilisi-Ceyhan (BTC)
StatoilHydro er, sammen med ni andre oljeselskaper, partner i BTC-rørledningen som går fra Baku via Tbilisi til Ceyhan på Tyrkias middelhavskyst.
StatoilHydros andel er på 8,71 prosent. Den 1 768 kilometer lange rørledningen har en kapasitet på om lag 1 million fat per dag. Den klatrer blant annet opp til hele 2 850 meter høyde i fjellene i Kaukasus.
Oljen fra Aserbajdsjan fraktes ikke lenger i tankskip gjennom det trange og utsatte Bosporus-stredet, og den når dermed verdensmarkedene både tryggere og mer effektivt.
Sør-Kaukasus gassrørledning (SCP)
Gass og kondensat fra Shah Deniz transporteres til Tyrkia gjennom South Caucasus Pipline (SCP). Den løper over en distanse på 970 kilometer parallelt med BTC-rørledningen, via Georgias hovedstad Tbilisi og videre til den tyrkiske byen Erzurum. Statoils eierandel i SCP er på 25,5 prosent. Rørledningen ble satt i drift i 2006.
StatoilHydro er kommersiell operatør for forretningsutvikling og administrasjon i South Caucasus Pipeline Company (SCPC), selskapet som er ansvarlig for rørtransporten av gass til sluttmarkedene. Virksomheten i Aserbajdsjan utgjør allerede en viktig del av StatoilHydros internasjonale produksjon.
Den kommer til å øke i betydning etter hvert som feltene kommer opp på topp produksjon.
En oljenasjons renessanse
Petroleumsindustrien har lange tradisjoner i Aserbajdsjan. Utviklingen skjøt fart mot slutten av 1800-tallet, da Aserbajdsjan i en periode stod for halvparten av verdens råoljeproduksjon.
Den ustabile mellomkrigstiden brakte nedgang, og mange i industrien forlot Aserbajdsjan da Sovjetunionen tok kontroll i 1920. Deretter falt oljeproduksjonen raskt. Under 2. verdenskrig opplevde Aserbajdsjan en ny, men kortvarig «oljeboom».
Mange av Aserbajdsjans eksportmarkeder forsvant etter løsrivelsen fra Sovjetunionen, og landet gikk inn i en økonomisk krise. I denne situasjonen representerte landets betydelige hydrokarbonressurser et svært viktig potensial for landets utvikling.
Bruddet med det tidligere Sovjetunionen i 1991 markerte dermed starten på Aserbajdsjans tredje «oljeboom». Vestlige selskaper engasjerte seg og hadde sterk støtte og økonomisk medvirkning fra vestlige regjeringer. Siktemålet var tredelt:
- Å utvikle reserver og produksjon for å bidra til nye olje- og gassvolumer til markedet.
- Å bidra til den økonomiske utviklingen i Aserbajdsjan for dermed å kunne styrke landets politiske uavhengighet og bidra til en demokratisk utvikling og økt velferd for landets befolkning.
- Å etablere en ny energikorridor fra Kaspihavet som kom i tillegg til de russiske forsyningslinjene mot Europa.
Programmer for investering i lokalsamfunnene
De fleste store utbyggingsprosjektene er organisert i konsortier med deltakere fra mange oljeselskaper. Et eksempel er Community Investments Programme (CIP).
Programmet som finansieres av partnerne i BTC og SCP, og målet er å skape bærekraftig sosial og økonomisk utvikling i lokalsamfunn som ligger langs rørledningstraseen i Aserbajdsjan, Georgia og Tyrkia. I samarbeid med internasjonale og lokale NGO-er blir det gjennomført prosjekter som skal skaffe arbeidsplasser, gi flere tilgang til en forbedret sosial infrastruktur (for eksempel skoler og sykehus) samt styrke utviklingen av jordbruket.
Til sammen har partnerne i prosjektfasen brukt 24 millioner USD på dette arbeidet.
Nye programmer for driftsfasen
Etter hvert som storskalaprosjektene ACG, BTC, Shah Deniz og SCP går inn i driftsfasen, kommer Det regionale utviklingsinitiativet (RDI) og Future Communities Programme (FCP) inn i bildet. FCP skal ta over der de ulike CIPene slipper, og videreføre arbeidet med å bemyndige og mobilisere lokalsamfunnene.
RDI skal på sin side arbeide med å få på plass mer nyskapende mekanismer for samfunnsøkonomisk utvikling.
RDI: Et program med langsiktige forpliktelser
RDI-programmet for samfunnsøkonomisk utvikling vil adressere grunnleggende utviklingsutfordringer som:
- næringsutvikling
- effektivt styresett
- energitilgang
Programmet har som mål å oppnå maksimal utviklingseffekt av sin kjernevirksomhet og sikre at inntektene fra denne virksomheten fordeles på en rettferdig måte i regionen. Programmet tar et langsiktig perspektiv for å finne gode løsninger på disse utfordringene. Dette har sitt opphav i partnernes interes
se av å utvikle et stabilt driftsmiljø.
For å maksimere nytteverdien av utviklingstiltakene som omfattes av RDI, har partnerne i fellesforetaket inngått et nært samarbeid med utviklingsorganisasjoner, berørte myndigheter og samfunn. Store samarbeidsorganisasjoner i RDI er:
- International Finance Corporation (IFC)
- European Bank for Reconstruction and Development (EBRD)
- Deutsche Gesellschaft für Technische Zusammenarbeit (GTZ)
- FNs Utviklingsprogram (UNDP)
Utdanning og kapasitetsbygging
I tillegg til RDIs tre overordnede arbeidsområder skal det holdes kontinuerlig fokus på:
- utdanning
- kapasitetsbygging
- yrkesrettet opplæring
På bemanningssiden vil RDI ha kvalitetssikringspersonell og teknisk personell i Baku, supplert av koordineringspersonell i Georgia og Tyrkia.
RDIs arbeid tilsier per definisjon at mange ulike fagområder må trekkes inn, og partnerne i fellesforetaket vil bidra med kompetanse på områder som blant annet myndighetskontakt, juss, skatt, økonomi, samfunnsansvar og helse og sikkerhet.
Pilotprosjektene
RDI lanserte sine første pilotprosjekter i 2004 innen avfallshåndtering og bank- og finansieringstjenester i de georgiske byene Borjomi og Bakuriani. I dag støtter RDI en lang rekke tiltak, blant annet finansiell tilrettelegging for forsyningskjeden i Aserbajdsjan for å øke den lokale deltakelsen på leverandørsiden.
Programmet støtter også et initiativ for å forenkle regelverket for næringslivet, slik at driftskostnader for små og mellomstore bedrifter reduseres.
StatoilHydro har vært en aktiv deltaker i utformingen av RDI. Sammen med partnerne brukte vi til sammen 12 millioner USD under RDI i 2006, et beløp som vil øke til 15 millioner USD fra 2008.
Store verdier for StatoilHydro og for Aserbajdsjan
Det er utvikling og utvinning av olje- og gassforekomster som gir de største bidragene til den aserbajdsjanske økonomien. Med dagens produksjon og perspektivene fremover sikrer avtalene landet store inntekter. Samtidig ivaretar de selskapenes økonomiske interesser.
Mer enn tre fjerdedeler av verdiskapingen fra petroleumsvirksomheten tilfaller Aserbajdsjan. Prosjektene som StatoilHydro deltar i, er viktige både for StatoilHydro og partnerne og for Aserbajdsjan som vertsland. Produksjonsdelingsavtalene (PSAene) er slik innrettet at partnerne deler den oljen som blir produsert etter definerte fordelingsmekanismer.
Disse PSA-ene er offentlig tilgjengelige og finnes blant annet på internett. Fordelingen er slik at i faser der en stor del av investeringer ennå ikke er nedbetalt, vil en relativt stor andel av produksjonen gå med til å dekke investeringskostnadene. Et annet element dekker driftskostnader, mens et tredje element er overskudd for selskapene (profit oil). Fordelingen av inntekter ligner den som finnes på norsk sokkel. Utgangspunktet er en fordeling av verdiskapingen, etter betalte investeringer.
Vertslandet får 80 prosent av verdiene, mens de utenlandske partnerselskapene samlet får de resterende 20 prosent. Hvis man legger til grunn en oljepris på for eksempel 40 dollar per fat i hele produksjonsperioden, viser beregninger at Aserbajdsjans andel av nettoinntektene fra de to prosjektene SD og ACG vil utgjøre over 170 milliarder USD i løpet av PSA-enes levetid.
Dette er svært store inntekter for et land som i 2005 hadde et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 12,6 milliarder USD. Landet hadde i 2006 verdens høyeste økonomiske vekstrate, med en vekst i BNP på hele 34,5 prosent.
