Det er mange årsaker til at CO2-utslippene for kull, olje, naturgass og andre energikilder varierer. De har ulik kjemisk sammensetning.
Enkelt sett kan kull uttrykkes som CH (en karbonatom og en hydrogenatom), olje som CH2 (en karbon, to hydrogen) og naturgass som CH4 (en karbon, fire hydrogen). Ved forbrenning oksideres karbon til karbondioksid – CO2 – mens hydrogen oksideres til H2O (vann). Begge disse reaksjonene frigjør nyttig energi.
Vannkraft, derimot, er en fornybar energikilde som ikke vil slippe ut noe CO
2 i det hele tatt. Energikjeder fra produksjonspunktet (dvs. et oljefelt eller kullgruve), til forbruk vil medføre utslipp underveis ettersom energi vil bli brukt for utvinning og transport til kunden.
Det vil også være forskjell mellom kull, olje og naturgass i forhold til hvilken teknologi som kan brukes for å omdanne dem til egnede energibærere. Mens naturgass og en del oljetyper kan fyres i svært effektive gassturbinanlegg, brennes kull stort sett i mindre effektive kjeler på grunn av det høye innholdet av aske og annen forurensning.
Viktig å vurdere virkningene
Av ovennevnte grunner kan utslippene fra 1 kWh elektrisitet som produseres i Europa variere sterkt. Mens brunkullbasert elektrisitet kan ha CO2-utslipp på 1,2 kilogram per kWh elektrisitet, kan utslippet til et moderne gassfyrt kraftanlegg være så lavt som 0,35 kg/kWh. Kraftstasjoner basert på kull av høy kvalitet vil ha lavere CO2-utslipp, men likevel 2-2,5 ganger høyere enn naturgassfyrte anlegg.
Fornybare energikilder, som vannkraft, vindmøller og solcellepaneler, vil normalt ikke medføre CO2-utslipp under bruk, men det vil være en del CO2-utslipp knyttet til produksjon av materialer, konstruksjon og transport.
Elektrisitet, hydrogen og (i lokale tilfeller) varmt vann/damp, er energibærere som ikke fører karbonatomet til sluttbrukeren i form av CO2. Ved vurdering av skifte fra ett brennstoff til et annet, er det viktig ikke bare å se på virkningene ved sluttbruk, men også vurdere virkningene underveis i prosessen.
